En av utfordringene er at ungdommene har utviklet unormalt sterke forsvarsmekanismer basert på splitting. Forsvaret var nødvendig for å overleve alle frustrasjonene og belastningene de opplevde som små, men det hindrer dem i dag i å komme i kontakt med sitt eget følelsesliv, og det gjør det vanskelig for dem å forholde seg til andre.

Mangelfull tillit

Den mangelfulle tilliten ungdommene har til sitt eget «virkelige jeg» og til sine «betydningsfulle andre», blir ofte ikke sett av utenforstående, fordi den ofte er maskert av en fasade som ved første inntrykk kan virke svært moden. En annen utfordring er flukten fra ansvaret for egen utvikling. Ungdommene våre vegrer seg mot, intellektuelt å ta inn, og følelsesmessig kjenne på hva det vil si å være et ungt menneske i denne verden, å stå umiddelbart og rett foran en livskarriere som voksent menneske. Ansvarsfølelse er en egoferdighet som gjerne går tapt når forsvaret er basert på splittelse.

Vanskelige og vonde følelser

Den defensive splittingen som den enkelte ungdommen praktiserer for å slippe å kjenne på egne vanskelige og vonde følelser, setter sitt preg på hele senteret og framtrer som offensiv og truende, som splitting og alliansedannelser i ungdomsgruppen eller mellom ungdomsgruppen og de voksne/ ansatte, og sist, men ikke minst, truende som konflikter innad i personalet. Uansett hvilken form splittelsene har, så representerer de kontinuerlige utfordringer i vår virksomhet som kan skape vanskeligheter i samspillet på senteret og undergrave det terapeutiske klimaet, som er en forutsetning for at ungdommene skal komme videre.

Samtidig er nettopp splittelsene det materialet som ungdommene legger (ubevisst) fram for senteret til bearbeidelse, ettersom det er svært sjelden at ungdommene uttrykker verbalt og i klartekst hva slags problem de har.

Kunsten for personalgruppen er å ta fatt i materialet og bruke det terapeutisk, fremfor å slåss innbyrdes. «Slåsskamper» blant personalet er svært opprivende for dem det gjelder, men det er først og fremst skadelig for ungdommene. Det betyr ikke at idealsenteret er fritt for konflikter. Et levefellesskap er faktisk alltid fullt av konflikter.

Åpenhet

Kunsten er å lokke dem frem i åpenhet, og behandle dem på en real, seriøs og liketil måte og ikke gi opp før det er fattet beslutninger som det er mulig å leve med for alle.