Dersom ungdommene forsøker å unndra seg omsorg og behandling, kan ikke vi som voksne akseptere at den unge fortsetter et selvdestruktivt mønster. Når dette skjer, ønsker vi å benytte oss av tiltak/nødvendige grenser som ungdommen ofte i utgangspunktet ikke ønsker selv. Noen vil definere dette som tvang, andre som nødvendig omsorg.

Slik sett betrakter vi «tvang» som en solidarisk handling, selv om den unge i utgangspunktet ikke opplever det slik. Det blir vår oppgave å snu denne holdningen, bl.a. gjennom å være sammen med ungdommen, samtale, gi omsorg og sørge for å finne erstatninger i form av positive opplevelser, læring og mestring.

Ingen lettvindt løsning

Bruk av tvang skal ikke være en lettvint løsning, men et middel for å nå et mål til beste for ungdommen. Forutsetningen for at tvang skal anvendes, må være at vedkommende p.g.a. sin tilstand er ute av stand til å ivareta sine egne interesser. Markering av styrke er et gode når det presenteres samtidig med ømhet og innlevelse i ungdommens situasjon.

Bruk av tvang er uomgjengelig nødvendig, hvis man skal gi enkelte i vår målgruppe et meningsfylt tilbud i bestemte faser av behandlingen. En ensidig fokusering på faren for å begå overgrep mot ungdommen medfører at behandlingen blir ineffektiv, og vi blir ute av stand til å hjelpe dem på rett kjøl.